Vi tror ikke antisemittisk atferd lar seg utrydde. Den er så inngrodd i kultur og tradisjon at folk ikke engang synes å merke det når det forfektes meninger som har en fiendtlig eller dødbringende brodd mot det jødiske folk. Jødehatet er blitt en multiresistent sykdom. Det dukker stadig opp nye eksempler i mediene, så som under NRKs til dels nedsettende omtale av Israels tidligere president Shimon Peres etter hans bortgang. I sending etter sending kunne vi høre Sidsel Wold og hennes kolleger massere inn den falske påstanden om at Peres ”sa ja til å bygge de første ulovlige bosetterkoloniene på okkupert land.”
Det finnes ikke ulovlige bosetterkolonier i Israel. Den påstanden vi til kjedsommelighet hører fra palestinske organisasjoner om at hver eneste kvadratmeter av Israel ”fra elven til havet” er ”okkupert palestinsk land” som skal ”frigjøres,” har ingenting med sannhet og virkelighet å gjøre selv om den gjentas aldri så mye av norske mediefolk. Dette er den gamle oppfatningen til Hamas som nå også det norskstøttede PLO-regimet til Mahmoud Abbas gir offentlig uttrykk for. Det fører skam over NRK at man ikke engang i et minneord over en internasjonalt respektert fredsforkjemper som Shimon Peres klarer å holde sin antijødiske besettelse under kontroll.
Skam over Norge bringer også Nasjonalteaterets ledelse. Som innslag i den nylig avholdte Ibsen-festivalen valgte Nasjonalteaterets ledelseå legge inn i festivalens program en film med et innhold av grove og nedverdigende løgner om den jødiske staten Israel. Angrepet er utformet som en anklage mot det israelske nasjonalteateret, Habima, som det norske Nasjonalteateret hadde et kunstnerisk samarbeid med om temaet terrorisme i 2013-15. Samarbeidsprosjektet var organisert av Den europeiske teaterunion, UTE. Nasjonalteaterets påstand er at ”Habima bryter folkeretten når de opptrer i ulovlige jødiske bosettinger i de okkuperte palestinske områdene.” Ledelsen erklærer det som ”en stor dag for Nasjonalteateret” når man nå ber om unnskyldning for samarbeidet med Habima om terrorisme. Man anklager Israel for å være en ”apartheidstat” og spør i Ibsens navn om hvordan Nasjonalteateret kunne ha vært så blindt.
Nasjonalteateret hevder i denne syv minutter lange forestillingen at den palestinsk-israelske konflikten er en kolonialistisk konflikt basert på rasisme okkupasjon og apartheid. Dette kunstneriske raseriutbruddet som gjentar de groveste løgner om den jødiske staten og oppfordrer til boikott av Israel, kulminerer med en trussel om å ”frigjøre Palestina” under ”gigantisk personlig risikobelastning.” Det er ingen tvil om at det er Nasjonalteaterets ledelse som i politisk hensikt formidler dette budskapet. Festivalopplegget later til å ha vært publisert etter påtrykk fra Palestina-komiteen og i samarbeid med avisen Morgenbladet som også har publisert filmens tekst (med et par forskjønnende oversetterfeil) og en fiktiv ”beklagelse” fra Nasjonalteateret.
Nasjonalteaterets ledelse har ikke beklaget noe som helst. De har tvert om bevisst publisert denne ondskapsfulle anklagen mot det jødiske nærværet i sitt gamle fedreland som ledd i årets Ibsen-festival, altså til minne om Henrik Ibsen.. Vi har aldri oppfattet Henrik Ibsens verker som antisemittiske, og han døde lenge før den jødiske staten ble gjenopprettet. Å ta Ibsen til inntekt for antisemittisk hets, slik Nasjonalteaterets ledelse i dette tilfellet gjør, er derfor et simpelt og forfalskende overgrep mot Norges største dramatiker.
Nasjonalteaterets handlemåte har vakt sterke reaksjoner. Det israelske Utenriksdepartementet har i en pressemelding tatt sterk avstand fra dette innslaget i Ibsen-festivalen og har oppfordret ledelsen ved Nasjonalteateret til å gjøre det samme. Israelsk UD karakteriserer Nasjonalteaterets produksjon som ærekrenkende og påpeker at denne statsstøttede filmen minner om de arbeidene den tyske regissøren Riefenstahl produserte med støtte fra nazi-regimet. Vi forstår den karakteristikken, selv om den kanskje kan oppfattes som urettferdig mot Riefenstahl som det, tross budskapet, skal ha vært en viss teknisk kvalitet over. Noe slikt har Nasjonalteaterets produksjon ikke.
Nasjonalteaterets ledelse har i en senere pressemelding forsøkt å unnskylde seg med at filmen ikke er laget av dem, men er et uttrykk for ”kunstnerisk frihet.” Kunstneren selv, Pia Maria Roll, krever at norske myndigheter forsvarer hennes ytringsfrihet. Dette holder ikke. Nasjonalteaterets Ibsen-produksjon er ikke et kunstverk som krever ytringsfrihet mer enn talene til Julius Streicher var det. Vi tør minne Nasjonalteaterets leder og forfatter Pia Maria Roll om at deres tyske kollega Julius Streicher som arbeidet på samme måten med antisemittiske bakvaskelser i kulturelle medier, ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde sagt, skrevet og publisert om dem. Hatefulle ytringer som Nasjonalteaterets fremvisning, er i prinsippet straffbare også i Norge.
Det er en skam at det offisielle Norge ved kulturministeren som ukritisk sponser en åpenlyst antisemitisk teateroppsetting i Ibsens navn, ikke har vilje eller evne til å reagere mot et slikt overtramp. Dette legges det merke til langt utenfor Norges grenser. Hendelsen er derfor, i likhet med de vedvarende anti-israelske utfallene og ærekrenkelsene vi stadig møter i norske medier, et symptom på en utvikling som det til sist bare er Norge som vil ta skade av. Regjeringen kan ikke forvente at israelsk samfunn og næringsliv skal forholde seg likegyldig til hva norske myndigheter støtter av antisemittisk propaganda og anti-israelsk desinformasjon.
dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme